F*** my life!

For de av dere som ikke har oppdaget denne herligheten innen ond humor enda, la meg introdusere denne perlen av en nettside: FML!

FML står for fuck my life og er en side der folk kan skrive inn korte historier fra sin hverdag, som alle bunner ut i FUCK MY LIFE! Finnes det noe morsommere enn å vrenge seg i latter på andres bekostning!? Ikke i min verden vertfall. I tillegg kan man gjøre opplevelsen komplett med å stemme historiene opp eller ned ved å enten trykke "Ja, livet ditt suger" eller "det fortjente du!" Hvordan kan man ikke elske denne siden!?

Er du ikke overbevist enda, så ta en titt på noen av mine personlige favoritter fra FML:

"Today, my good buddy of about two years set me up on a blind date. I got to the meeting point and realized that my date was a guy. My "buddy" honestly thought I was gay. FML"

"Today, I went to my first strip club for my friends birthday. I also found out what my girlfriend does for a living. FML"

"Today, I decided to propose to my girlfriend on the Charles Bridge in Prague. A little boy thought it would be fun to chase a flock of pigeons towards me. I freaked out and dropped the 2 carat diamond ring. Into the river. FML"

"Today, I was at the park when I saw a homeless man sleeping on a bench. I thought it would be funny to throw a small rock at him. He thought it would be funny to pull out his knife and chase me for six blocks. FML"

"Today, I was reported to my principal because someone caught me shooting up at the cafeteria lunch table and as a result I have been suspended from school. I am a diabetic, I was giving myself insulin before I ate crappy school food. FML"

Røyk hatere

Dette er et kamprop for røykernes rettigheter.

Ja, du leste riktig! Røyking er faktisk lovlig i dette landet og derfor burde vi bli sluppet å bli behandlet som skitne skumle kriminelle folk flest helst vil ha fjernet fra sitt åsyn.

De fleste røykere har akseptert, lært seg å leve med eller til og med blitt glad i røykeloven. Jeg syns fortsatt den er et utyske, som ikke har noe å gjøre blant de ellers så fornuftige norske lovene. Hvorfor skulle Norge absolutt prøve seg på å være et framgangsland og komme med en ev de kjipeste røykelovene i Europa?

Hva er for eksempel en brun bluesbule uten tjukk sigarettrøyk hengende i taket? Dessuten har de luktene som tidligere var kamuflerte av røyken kommet sterkt tilbake. Her snakker vi muggent ølsøl fra gulvet, kveldens ferske spy eller rett å slett svettelukt fra den massive klumpen av danseglade folk på dansegulvet. Men dette innlegget handler selvfølgelig ikke bare om røykediskrimineringen vi opplever i det daglige liv.

Det er nemlig en annen stor aktør som har satt sinnet mitt i kok. Nemlig satan sjøl Tusenfryd! De har rett å slett valgt å la diskrimineringen gå til et nivå lignende apartheid, ved å enkelt og greit forvise røykerne som en helhet fra parken. Kan dette virkelig være lov!?

Se for deg den stakkars slite familiefaren som endelig har oppfylt løftet sitt om å ta med skrikerungene på Møkkafryd. Sliten etter en lang og hard arbeidsuke et det ikke akkurat dette han har mest lyst til å benytte denne lørdags formiddagen til. Vel framme er ungene i 100, skriker og løper rundt som gale. ”Pappa! Kan ikke vi gå dit!? Og dit! Og dit!” Så pappa blir småløpende dratt med på kryss og tvers i parken. Når endelig ungene har kommet seg trygt på karusellen tenker far: ”Endelig! Nå, nå! Skal jeg endelig få mine 5 minutter med avslapning.

Men så straks han får fyrt opp røyken, kommer en sint Tusenfryd ansatt bort med pekefingeren og forteller han at DET kan han bare glemme. Sånt slags vil de ha seg frabedt på Møkkafryd. Så stakkars far blir stående der skuffet og uten noen mulighet til å ta seg en avslappende røyk.

Er det ett sånt land vi vil bo i?

Jeg skal bli verdensborger!

Snart skal jeg på utveksling, nærmere bestemt til Nederland.

Jada, gode gamle Holland med sykler, tulipaner, kanaler, vindmøller, tresko og det som er.

Da ligger verden for mine føtter og jeg skal ut i den store vide verden på egenhånd. Jeg skal bli en ekte verdensborger av første klasse. Jeg skal forlate venner og familie og legge ut på mitt egne lille eventyr. Et eventyr der det er jeg som er askeladden. Forhåpentligvis vil jeg vinne, om ikke prinsessa, så i vertfall halve kongeriket. Der ute i det store utland venter et ny leilighet, nye opplevelser, nye inntrykk og ikke minst nye venner.

Kanskje er dette reisen som kommer til å forandre resten av livet mitt. Jeg tviler egentlig ikke et sekund på at det er nettopp det som kommer til å skje. Jeg kan virkelig ikke fatte å begripe hvorfor noen skulle velge å bli igjen her i Norge når vi er så heldige å ha muligheten til å dra ut. Jeg er overbevist om at de går glipp av noe av det beste som kunne hendt dem.

Det er ikke nødvendigvis det at skolen er så fantastisk mye bedre enn den norske, det er ikke det du lærer skolemessig som er viktigst. Det er det du lærer om deg selv og om andre mennesker som er viktig. Enten du skal til USA, Afrika, Asia eller Europa, så skal du ut i verden. Langt unna venner og familie, i et fremmed land, med et annet språk og en annen kultur. I en sånn situasjon er du nødt til å utfordre dine egne grenser, noe jeg tror vi alle har godt av å gjøre en gang i blant. Det kan kanskje virke skummelt, men det er når vi utfordrer oss selv at vi virkelig vokser.

Det første møtet med mitt nye midlertidige hjemland blir nok det skumleste, men garantert også det mest spennende. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg som en unge. Det kommer til å bli så bra!

*****************************************

Er det noen av dere lesere som har vert på utveksling? Har dere noen erfaringer å dele?

Det er ikke noe mer å si, jeg elsker det!

Jeg har bestemt meg for å vie et helt blogginnlegg til dette fantastiske sitatet hentet fra Charlie og sjokoladefabrikken:

But Charlie, don’t forget what happened to the boy who suddenly got all he ever wanted..

….he lived happily ever after.


Det er ikke noe mer å si, jeg elsker det!

Ser du opp til Kongen?

Om man spør folk om hvem de ser opp til, er det overraskende få, om noen i det hele tatt som nevner Kongen. Hvorfor er det sånn? Skal ikke statsoverhode være et overordnet forbilde for hele nasjonen? En person som alle kan samles om og se opp til? Slik som vi har sett tendenser til med Obama i USA.

Men statsoverhode mister kanskje sin funksjon i tider der alt er bra? USA befinner seg jo midt i en ganske alvorlig krise for tiden. Er det bare i krisetider det er viktig med felles nasjonale forbilder?

Enkelte av de politiske partiene ønsker å avskaffe monarkiet, som betyr, for å si det enkelt, at de vil gi kongen sparken. Jeg syns det hadde vert helt forferdelig dersom de skulle få gjenomslag for dette. Ja, kongen gjør kanskje ikke så mye, han reiser litt rundt, håndhilser og klipper snorer. Egentlig ser vi vell ikke så mye til han, annet enn på 17. mai og på nyttårsaften. Men allikevel syns jeg han er viktig, som et symbol. Hvem vet fra framtiden vil bringe, kanskje vil kongen en dag bli viktig igjen, når tredje verdenskrig bryter ut, hvem skal vi da snu oss til? En president som kanskje bare halvparten av befolkningen støtter?

Det er ikke mange land i verden som fortsatt har et kongehus, noe jeg syns er med på å gjøre det ekstra kult at vi faktisk har ett. Konger og kongefamilier har en lang tradisjon i Europa, og det historiske suset det har er med på å knytte Norge sterkere til sin historie. Konge-tradisjonen tar oss faktisk helt tilbake til Harald Hårfagre og 800-tallet. Jeg er kanskje litt for glad i tradisjoner, men å ha en konge syns jeg absolutt er en fin tradisjon vi burde ta vare på også framtiden. Uansett hvor mye innavl det måtte bli etterhvert.

Dessuten, hva skulle Se & Hør hatt å skrive om dersom det ikke lenger fantes noe kongehus?

Her er min inspirasjon!

Opplever du noen gang å bli innspiret av kun et bilde?
Jeg vet det er et stort problem innen blogg-verden. Null inspirasjon. Greit, alle kan ha sine opp og nedturer, men hvis det er et gjennomgående problem, syns jeg du burde gi faen. Hvis du ikke har noe å si, så ikke si det!

Jeg fikk ideen av min kjære lillesøster om å lage en egen inspirasjonsmappe med bilder på pc’en min. Dette bilde er ett av dem som jeg måtte lagre. Jeg måtte bare ha det. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe basert på det, kun fordi jeg syns det er så genialt. Så til hvem enn der ute som har tatt det; takk!

Hvis ikke dette bildet får deg lyst til å skrive noe så er det ingenting som får det. (Send meg gjerne en link, hvis du skriver noe om det, da blir jeg stolt :) Får du ikke lyst til å bli med den gale mannen inn i framtiden? Kjenner du deg ikke litt igjen i han? Vi aner ikke hvilke spenstig saker vi har i vendte. Er de ikke spennende? Jeg elsker at vi ikke vet!

Tøffen på fylla

Hva er det med fylla? Hva er det som gjør at folk plutselig er så mye mer åpne og villige til å snakke med nye folk? Dette gjelder vel spesielt for nordmenn som til vanlig er veldig inneslutta. Det ligger ikke i vår natur og snakke med fremmede på bussen. Da virker man bare som en desperat loner. Men på fylla, da er plutselig alt greit, da kan man skravle med hvem som helst uten problemer, med mindre du legger merke til de litt mer edru vennene dine som ser flaut bort på deg og later som de ikke kjenner deg.

Hva er det med fylla som plutselig får deg til å snakke med naboen din for første gang? Eller som får deg til å endelig tørre å sjekke opp hun søte jenta i klassen? Ligger det i at man drikker seg til mot? Eller er det at man senker barrierene når man er på fylla? Driter du deg ut kan man alltids skylle på at man var full, dersom man skulle møte personen igjen. Da har du en unnskyldning liksom. Men er virkelig nordmenn så innadvendte at man trenger en unnskyldning for å snakke med naboen? Eller sidemannen på bussen?

Jeg ser på meg selv som en ganske utadvent person som liker å bli kjent med nye mennesker og som ikke er redd for å snakke med fremmede. Men jeg er ikke typen som begynner å snakke med han ved siden av meg på bussen for det. På fylla derimot kunne jeg lett ha funnet på å gjøre nettopp det. Så med andre ord jeg er sånn selv. Men hvorfor det? Hvorfor på fylla og ikke ellers? Er det fordi man ikke bryr seg når man er på fylla? Fordi man er full, så driter man i om det ikke er vanlig å snakke med sidemannen? For enten vi liker det eller ei, så er det faktisk en godt innarbeidet norm som sier at man ikke skal sette seg ved siden av noen på bussen eller toget hvis det er ledig et annet sted. De fleste følger jo den til vanlig.

Hva tror dere? Er det fordi vi bryr oss mindre når vi er på fylla eller er det fordi vi drikker oss til mot?